Løypelegging

Løypelegging for skolen har ett viktig mål:
Morsomme løyper som elevene mestrer!

Sentrale begreper i orientering som er nyttige å kjenne i forbindelse med opplæring:
Ledelinje
Tydelige linjer som er lette å følge i terrenget, for eksempel sti, bekk, langs idrettsbane, gangvei.
Holdepunkt
Tydelig punkt i terrenget som er lett å finne igjen på kartet, for eksempel stikryss, bekk krysser sti, lekeapparat, liten bygning.

Nivå på løyper
I norsk orientering har man fire vanskelighetsgrader på løypene. N-løype (nybegynnerløype) er det letteste nivået, etter det kommer C-løyper, B-løyper og til slutt A-løyper som er de vanskeligste. For orientering i barneskolen er N-løype mest aktuelt. Eventuelt kan man for de eldre og øvede elevene prøve å legge C-løyper. Elever i ungdomskolen og videregående skole kan også utfordres med korte B-løyper dersom de mestrer C-løyper godt. I brosjyren «Riktige løyper for barn og ungdom» får du gode tips til løypelegging.

Dette kjennetegner en N-løype:

  • Mest mulig sammenhengende ledelinjer av typen vei, sti, bekk og gjerde mellom postene.
  • Det skal være minst ett veivalg langs tydelig ledelinje fra post til post. Skifte av ledelinjer kan skje ved posten eller en til tre ganger mellom postene.
  • Poster kan henge 5-10 meter bort fra ledelinjen, men da skal det være mulig å se posten fra ledelinjen!

Dette kjennetegner en C-løype:

  • Løypa skal gå mest mulig langs ledelinjer av typen vei, sti, bekk, gjerder, myrkanter.
  • Ledelinjene behøver ikke være sammenhengende, men de må være tydelige i terrenget.
  • Løperne forventes å kunne forlate ledelinjen for å bli fanget opp av en ny inntil 300 meter borte.
  • Det bør være veivalg på noen av strekkene/mellom noen av postene i løypa.
  • Noen av postene kan henge 100-150 meter fra ledelinjen, men skal da ha en bred oppfangende front + oppfangende ledelinje bak og et godt siste holdepunkt.

Gode løypeleggingsråd

  • Tenk på å legge løyper i fint terreng for nybegynnere – unngå hogstfelt, store myrer og tette/ufremkommelige skogsområder.
  • I barneskolen bør løypene legges i kjent terreng, for eksempel på skolegårdskartet eller i kjente nærområder til skolen – gjerne i parkterreng.
  • Legg heller løypa for lett enn for vanskelig.
  • Flere korte løyper er bedre enn en lang.
  • Tilby gjerne elevene løyper med ulike vanskelighetsgrader, slik at de kan velge ut i fra sine egne ferdigheter.
  • Bruk oppdaterte og tydelige kart.